TOR HELGES JAKTHISTORIER - posted on 2 juli, 2015 by

Villsvinjakt i Draculas skoger

En Locos på ulv- og villsvinjakt i Draculas skoger

Bakhjulene på flyet har nettopp forlatt flystripa og det lille dunket når lukene lukkes hørtes ganske tydelig. Vår mellomlandingsflyplass Vienna Airport forsvinner under oss, og kursen blir satt mot Bucuresti, Romania, hvor ulver og villsvin venter på oss. Oss er min gode jaktkompis gjennom utallige år Henrik og undertegnede, Tor Helge – jeger og gitarist i The Locos. Dato er mandag 20.1.2004.

Den første GT’en blir bestilt før maten og avslappingen er total. Litt mimring om hvordan vi kom i kontakt med turoperatøren XXL, mye snakk om viltartene vi skulle jakte på og ikke minst området vi skulle jakte i gjorde at turen gikk raskt. Ikke hver dag vi skal traske i de Transilvanske bøkeskoger eller klatre i fjellene i Carpatene. Noe vi skulle få gjøre til gangs…

DUNK, Airbus’en var på bakken i Bucuresti og ut bar det. Vi ble møtt av Tom Erik fra XXL og den lokale representanten for jaktorganisasjonen Artemis i Romania, Dorin. Uten han hadde vi ikke sluppet inn i Romania med våpen og ammo. En lang kjøretur ventet oss. Etter å ha brøytet oss vei gjennom en gjeng tiggere for å komme til bilen, bar det nordvest fra flyplassen til Transylvania og den enorme fjellkjeden Carpatene.

Noen bokser Ursus (Bjørn på rumensk)-øl gjorde turen litt greiere og vi fikk vite litt om folkene vi skulle jakte med. Tom Erik lever av jakt og har vært over store deler av verden med rifla (noen misunnelige Stavangerbuer i bilen tro?) og så var det Dorin da. En liten gråskjegget mann med et herlig smil. Det skulle vise seg at han har hatt et liv de færrest kunne kopiere. Som ex diktator Nicholai Chauchescu sin personlige viltforvalter opplever du litt av hvert. Han var ansvarlig for alt vilt og skogsstell i Romania under den fryktede diktator. Nå var han ansvarlig for Artemis, som driver jaktforvaltning på 70% av de jaktbare områder i Romania. Han fortalte jakthistorier som kunne blitt til en meget god bok.

Veiene var jævlige. Jeg satt med krøllede tær og tviholdt i døra flere ganger da trailere ble passert i komplett mørke, men endelig var vi fremme etter 6 timer risting. En liten landsby i Draculas hjemtrakter Transylvania i Alba-distriktet og et lite gjestehus var målet. Middag ble servert, herlig gulasj suppe, biff og hvitvin -av alle ting, ble fortært og i seng bar det. Lyset gikk fort…

PIP PIP PIP, mobilen bar seg fælt. 05:00 stod det i displayet. Etter frokost bar det ut i et fryktelig snøvær. Det var observert ulv i området og vi skulle på post. Værmeldingen sa at snøværet skulle gi seg, noe det også gjorde. Jeg ble satt på post hvor jeg hadde oversikt over en lang åsside. På veien til post så jeg ulvespor av vill ulv for første gang i mitt liv. Det var stummende mørkt, kaldt og noenlunde bra vær var det blitt. Uglene tutet enda i mørket, men det opphørte da lyset kom sakte sigende.

DER!! Herregud, en ulv kommer rett mot meg. Silhuetten tegner seg mot snøen i det grå lyset ca 300 meter fra meg. Jeg huker meg instinktivt sammen og får rifla i anlegg. Den gode gamle .375 H&H Brno’en skal få seg en ny opplevelse. Jeg føler imidlertid noe er ”galt” når jeg ser dyret komme mot meg, men det er jo enda ganske mørkt og jeg kuer det ned. Dyret går i rolig tempo rett frem og jeg finner dyret i kikkertsiktet. Et uhørlig ”helvete” kommer over leppene mine. Det var en rev. Reven merker meg aldri og passerer meg på ca 20 meter. En stor nok opplevelse, men hvorfor var det ikke en ulv? Hekkan!! En ny rev kom litt etter, men det var alt av vilt på denne morgenposten.

Ny samling, og så bar det opp i fjellene. Hadde jeg ant noe om de store anstrengelsene som lå foran oss hadde jeg kanskje ikke gledet med slik. Det var et enormt slit. Gå i dyp snø med full oppakkning i bratte fjell var bare helt fælt. Gjennomsvett og glovarm setter du deg på post – for å hakke tenner og riste som et aspeløv av kulde 10 minutter senere. Ikke alle som se sjarmen i det. Dette var kombinert jag på ulv og villsvin og for å gjøre en lang historie kort ble det felt et villsvin på 150kg med 21 cm tenner. Jeg så ulv, men fikk ikke skutt da den sprang inne i et skogholdt. Men, vilt første dag. Slik skal det være. Dusj, middag og tidlig kveld.

Dagene gikk med tidlige ulveposter og lange jag etter ulv og villsvin uten det store utbyttet. Vi er i nærheten av dyr flere ganger, men fikk ikke inn skudd. Slik er det med jakt, av og til er det lett, andre ganger umulig. Pausene går med til historier, som når Dorin på en dag skjøt 18 dåhjorter og en ulv med 20 skudd, eller som da Tom Erik skjøt en skadeskutt villsvingalte som skulle spidde en jeger som hadde falt og lå på bakken. Den raste i bakken 1 meter før tennene hadde revet opp den ulykkelige jeger. Og mange, mange flere, men vi manglet det virkelige byttet. Det skulle komme på fredagen… Fredagen kom med brask og bram. Det vil si med 20 kalde minusgrader og vind. Fy flate den morgenposten var kald! Jeg var redd mekanismen i sluttstykket skulle fryse til så jeg tok ladegrep og klikket i tomt kammer flere ganger under posten. Jeg mistet en hjort en gang fordi sluttstykket hadde frosset, det skulle ikke skje hvis det kom en ulv. Men ingen ulv kom, og det bar på villsvinjakt. Et stort jag var organisert og jeg fikk gode følelser da jeg så terrenget. Selv om det ville bli lange hold fra der jeg stod.

Jaget startet med jagere og hunder. Dette var hunder som også ble brukt til hi-jakt på brunbjørn og du ville helst ikke komme på kant med disse. Svære svarte rotweiler-lignende hunder som var veldig snille – hvis du var snill med dem… Villsvina var ikke bestevenner med disse hundene. Jeg hadde post på kanten av et stup hvor bakken lå ca 200meter under meg. Det var løs nysnø og vind på posten. Imidlertid var det litt sol som hjalp noe på kulda, om ikke så mye. Jeg ser over på andre siden av dalen at to hunder har et stort villsvin foran seg og hele ekvipasjen forsvinner inn i noe kratt. Hmm, da er det villsvin i jaget tenke jeg og humøret steg flere hakk.

Ikke før hadde jeg tenkt dette så hører jeg et himla leven rett under meg. Hundeglam og grynting i skjønn forening. Jeg kikker over kanten og ser et stort villsvin i full fart med to hunder hakk i hel. Villsvinet springer for livet, og det går temmelig fort når han klarer å holde hundene bak seg. Jeg bestemmer meg for å skyte selv om dyret er i stor fart og holdet er langt. Jeg setter meg opp på kne, som forsvinner langt ned i nysnøen, finner allikevel en slags balanse, hiver opp rifla og ser villsvinet på ca 250 på skrå vekk fra meg. Det fikk være nå eller aldri. Jeg holder trådkorset en liten griselengde foran dyret og trykker av. Villsvinet går ned med bakbeina, setter seg liksom på huk, og går overende. Hundene er over stakkaren som gale dyr. Jeg ser ut fra fallet at skuddet gikk for langt bak og trolig ikke var dødelig. Ganske riktig, villsvinet reiser seg igjen og kommer seg videre med hundene hengende etter kjeften i hver sin bakfot med ”bremsen” på. Ganske grotesk syn egentlig. Nytt skudd, denne gang mer kontrollert da farten ikke lenger er så stor og villsvinet faller om i smellet.

Hundene blir om mulig enda galere. Noen fæle hyl kommer fra den døende og jeg ser til min gru at villsvinet prøver å reise seg nok en gang. Nå ligger dyret med breisiden opp mot meg, men hundene hopper frem og tilbake over dyret så jeg får ikke satt inn nytt skudd, men jeg sitter klar. I et lite sekund er hundene på hver sin side av dyret, en med snuten mot nakken på villsvinet og en med snuten mot bogen/framfoten. Jeg ville bare ikke miste dette dyret så jeg firte litt på sikkerhetskrava og sendte et skudd midt i bogen på villsvinet – midt mellom snutene til hundene. Å herregud for en reaksjon. Hundene hev seg rundt og ulte av sjokk da kula smalt inn i villsvinet 30cm foran snutene deres og de fikk blodspruten rett i øynene. Den som hadde hatt dette på film… Men ikke lenge etter var de over villsvinet igjen, men nå var det slutt for det store dyret. Den hvite snøen ble langsomt faget rød. Jeg hadde skutt mitt største villsvin.

Vill jubel steg opp til meg da driverne kom til. De koplet hundene og ropte opp til meg: ”Gold, Gold, Gold”. Jeg hadde tydeligvis skutt et villsvin med tenner i gullklasse.

På dette jaget brukte vi rumenere som flankeposter som skulle drive eventuelle dyr inn i jaget igjen hvis de stakk ut av jaget. Han som satt nedfor meg kom imot meg med en alvorlig mine. Han hadde stått og sett på hendelsen, og det var hans hunder som hadde tatt ut villsvinet ,som jeg nesten hadde skutt. Han viste 1 cm avstand med tommel og pekefinger opp i øynene på meg og sa: ”Close with dog, veeery close with dog”. Engelsk kunnskapen hans var kanskje ikke av den beste, men jeg forstod utmerket godt hva han mente. Men så løste ansiktet hans seg opp i et stort smil og han tok meg i hånda og gratulerte og klemte på meg på rumensk vis (ikke helt min greie, men det fikk gå der og da).

«Very close with dog, veeery close…»

Det viste seg faktisk å være et villsvin i gullklasse, det veide over 200kg og var en stor galte og tenner som stod til gull. Bilder og balleavkapp (de spiste vi til kvelds) ble unnagjort og så dro vi dyret ned til bilene. Lokalbefolkningen hadde laget stor fest for oss på den lokale kneipa. Det ble lokal mat og lokal drikke av den sterke sorten, den meget sterke sorten.

3 svin. Tor Helge i midten.

Tennene stod til gull.

Etter festen bar det hjem til middag med testosteron fylt forrett. Trofeene ble klargjort, villsvintenner og kraniet på villsvinet ble pakket ned (noen tollere har nok lurt i scanningen…). Disse noble gjenstander pryder nå en viss jakt-kjellerstue sammen med mye annet rart fra inn og utland, men det er enda plass til mer…

– Skal det være en liten villsvinballemiddag?