TOR HELGES JAKTHISTORIER - posted on 29 juni, 2015 by

Del 3 – Jakt på ORYX …

… eller GEMSBUKK som noen kaller den

Så kom dagen da jeg skulle jakte Oryx eller Gemsbukk som den også kalles. Dette er en av Afrikas største antiloper med noen forferdelig lange og spisse horn. Til og med løvene lar denne karen være i fred. Jeg ble inprentet om å være forsiktig! En av de profesjonelle jegerne, som haltet litt, viste meg hvorfor: Et stygt arr bak kneskåla var den siste hilsen fra en Oryx som han trodde var død. Han skulle bort å se til dyret da det plutselig kastet med hodet og spiddet foten hans. Han hadde en livaktig forklaring på hvordan DET kjenntes ut, hengende på spidd mens et dyr på 600 kg med nakke som en bøffel rister på hodet. Ikke kjekt!


Nok om det, nå var det min tur til å prøve meg på et av Afrikas største og mest tungskutte antiloper. Spenningen sitret i kroppen på vei til jaktmarkene. Det skulle bli en lang dag. Etter noen timer i en skranglekasse av en lastebil på ”veier”, som ihvertfall ikke jeg så, var vi fremme, eller det vil si bilen bare stoppet. Ut i ørkenen bar det til fots. Min jaktguide Thys og jeg.

Når vi endelig fant flokken der ute i den relativt flate ørkenen viste den seg å være ekstremt sky. Flokken, som bestod av over 50 dyr, lot oss aldri komme nærmere enn 500 meter. Thys trodde den hadde blitt jaget av hyeneflokker eller lignende da den hadde en oppjagd oppførsel. Jeg lot som jeg forstod. Solen stod på sitt høyeste og jeg begynnte å kjenne ”Great Karoo”! Vannflaska var tom og vi var milevis fra folk. Nærmeste vannkilde var grunnvannet 100 meter under føttene våre. Men vi ga oss ikke. Der flokken sprang, gikk vi etter, hele ettermiddagen. Jeg var så tørst, tørst, tørst. Spiserøret må ha lignet på dødehavsrullene.

Endelig, da det led mot kveld fikk vi flokken opp i en fjellskråning og der stoppet den urolig og trippende. Jeg så sola hadde begynnt å gå ned bak fjellene, himmelen begynnte å få rosa skjær, og snart ville det være stummende mørkt. Skulle dagen og alt slitet være forgjeves?
Vi stod, det vil si lå i sanden rundt 400 meter fra flokken og Thys studerte dyra i kikkerten. Så sa han:
”I see a big bull. You must take him now, or else we loose him.”
Hadde jeg ikke blitt så fortrolig med disse lange holdene hadde jeg nektet å skyte, men ikke nå! Jeg fant et godt anlegg på ei tue, fant bogen til dyret som Thys utpekte som den ”bigge bullen” i trådkorset. Dyret stod stille med breisida mot meg og kikket rett på meg. Jeg trakk pusten, slapp ut litt luft, holdt så pusten. Nå eller aldri!
Forbi trykkpunktet så mykt som mulig og skuddet drønnet. Dyr, fjell, sol og alt annet forsvant i et sky av røyk og sand fra munningen. Mens rekylen enda satt i kroppen og jeg lå der inni ”skya” hørte jeg Thys si med sin rolige stemme mens han fulgte opptrinnet i kikkerten:
”He’s down.”
Jeg måtte ta meg i sammen for ikke å skrike av glede! Hadde noen fortalt meg for et år siden at jeg om ett år skulle ha min største jaktopplevelse langt ute i en ørken i svarteste Sør Afrika ville jeg trodd personen var blitt sprøyte gal. Flokken forsvant over alle blåner og igjen lå den største Gemsbukken. Glemt var tørsten, glemt var de vonde beina, glemt var den gryende smerten av solbrent nakke, igjen var bare sann jegerglede. Jegergleden ble ikke mindre da Thys sa:
”I’m fucking impressed. It’s over 400 yards, what caliber and bullet do you use?”
Han fikk en leksjon om geværet, kulene, som jeg hadde ladet selv, og hele historien. Han ble så imponert at han etter jeg var ferdig med å jakte kjøpte alle patronene mine da han hadde samme kaliber selv.

Tor Helge med Gemsbukken.

Tor Helge med Gemsbukken.

Vi klatret opp til dyret og det var med den velkjente sorgblandede gleden jeg så det majestetiske dyret ligge der. Følelsene i et slikt øyeblikk er det umulig for en ikke-jeger å forstå, men en jeger forstår hva jeg mener. En stund og et minne jeg vil ha resten av livet.

Thys og jeg satt der ved dyret, småpratet om jakt på norske elger og afrikansk vilt mens vi så på solnedgangen til jeepen endelig kom. En neger kom springende opp fjellsiden med noe i hendene. Han stoppet opp rett foran meg, rakte meg en kjølebag-frisk boks med Castle Beer og sa:
”A beer Massa?”

To be continued…