Hansens historie om rock - posted on 2 juli, 2015 by

– KAPITTEL 2, THE FIFTIES –

50-tallet – USA (del 2):

SUN STUDIOS
I 50 åpnet Sam Phillips, et plate studio for svarte bluessangere. BB King gjorde sin første plate der og anbefalte studioet til Ike Turner. Ike Turner var overveldet. Han visste at BB King var en stø kar, og når han ordnet en avtale med et platestudio så var noe på gang. Ike Turner med band hadde ikke noe egen sang klar, så de skrev «Rocket 88» underveis til platestudioet. Avtalen var med denne fyren i Memphis, Sam Phillips. Sams’ visjon var at hvis han fikk dem i studio og lot dem være seg selv, og få dem til å glemme at de spilte for en hvit mann bak spakene, da kunne de kanskje få det litt gøy…

Ike Turner

Sam husker at da han spilte inn «Rocket 88» fikk den mye oppmerksomhet. Den utvidet nesten øyeblikkelig mengden av hvit ungdom, både menn og kvinner, som likte rhytm&blues og annen svart musikk. Hvit, tyggegummi tyggende ungdom hørte på «Rocket 88» . De hvite likte boogie-woogie med litt fæl sang på toppen, men det hele er uansett ren boogie-woogie i følge Ike Turner. Suksessen med «Rocket 88» fikk Phillips til å starte Sun Records. Han spilte inn lokale svarte artister og utviklet sin egen stil. Akustiske instrumenter og ekko, som gav musikken en rå følelse. Sam sier han fikk mye kritikk for å spille inn svarte artister. Mye i vennlig form, men uansett brydde han seg ikke særlig om det.CHICAGO OG CHESS RECORDS
Mange av Phillips artister drog til Chicago og større publikum. I Chicago hadde brødrene Phil og Leonard Chess et plateselskap. Leonard døde i 69 og etterlot seg sønnen Marshall. Han forteller at de var immigranter fra Polen, og svarte som kom til Chicago var også immigranter fra sør. Begge kom til byen for å tjene penger og få seg et bedre liv. Hans familie og svarte artister samarbeidet for å få det bedre.Chess tok opp Chicago Blues med Howlin’ Wolf og Muddy Waters. Nå brukte de elektriske gitarer for å høres i nattklubbene. Elektrifiseringen fikk stor betydning for rocken. Hos Chess skjønte de at elektrisk sound og ekko var populært og nytt. De lette etter originalt og nytt stoff, for det selger plater. Midt på 50-tallet, da Little Richard og Sam Phillips slo an, hadde Chess et studio i en svart del av Chicago. De hadde en bussholdeplass rett foran studioet. Om sommeren åpnet de døren og spilte prøveplatene hele tiden. Når en gammel dame på holdeplassen lyttet og sa: «Det der høres fint ut!» Da hadde de en hitplate.BO DIDDLEY
I mars 55 hørte Chess brødrene noe nytt: Den eksentriske Bo Diddley spilte gitar på en ny måte. Han kom til Chicago fra Mississippi. Før han fikk gitar, spilte han fiolin i en baptistkirke. Bo forteller at hans søster Lucille gav ham en gitar til jul. Mor likte dette dårlig, men han fikk den. Hun sa: «Du spiller ikke på den her inne!» Han syntes ikke gitar var noe galt, så han lærte seg selv. Han ville spille på sitt eget vis, ikke som alle andre. Spille akkorder og rytmer, en rytmefanatiker. Spille gitar som en tromme, det gjør musikken hans annerledes. Spille det trommeslageren ville spilt.Bo Diddley var original. Han hadde flere kvinner i bandet. Han brukte elektrisk fiolin og hadde maracas i bandet, var ikke redd for å eksperimentere. TV begynte å oppdage hvor populær svart musikk var blitt. Men de presenterte Bo Diddley mest som en raritet. Bo’s rytmer etablerte el-gitarens påvirkning på rocken.

Bo Diddley

CHUCK BERRY
Med gitaren i bilen kom en annen ung musiker til Chicago i 55. Presentert som blues i natta over radio fra WLAC Nashville runget Chuck Berry ut med Maybellene. Han hadde kommet inn i studioet til Chess med en demotape. Det hørte på det, og igjen, det var helt annerledes.

Bluesens standardlåter stod på reportoaret hos Johnny Johnson, der Chuck Berry først spilte og sang. Johnny forteller at da de spilte sammen var det bare standard blues, men Chuck var ikke interessert i det, han hadde sin egen stil. Han spilte køntri eller hillbilly eller hva du nå skal kalle det. Gitarspillet hans var annerledes, det var etterslagets fødsel. Når rytmen i studioet ikke var tung nok, slo en av Chess brødrene på en telefonkatalog. Ikke for å holde rytmen men for å få det tyngre. Chuck jobbet i et hvitt strøk og hørte ikke Muddy Waters. Han hørte Frank Sinatra eller Pat Boone med en Muddy Waters låt. Han tenkte hvorfor kunne ikke han synge som Pat Boone for hvite og selge like bra hos dem som hos de svarte? Sommeren 55 lå «Maybellene» som nr. 5, Chess’ første listetopp. De tok plata til Allan Freed. I New York spilte Alan Freed svart musikk for hvit ungdom. Andre gjorde også det, og Chess så hva som var i ferd med å skje. Hvit ungdom begynte å like den musikken. Chuck skrev musikk direkte for ungdommen. Han skjønte hvordan hvit ungdom hadde det, han skrev om deres opplevelser og tanker. Chuck: «Jeg skrev om å være på skolen, om å ha en bil. Nesten alle blir forelsket, derfor skrev jeg om kjærlighet. Jeg vet hva som opptar folk.» Mange steder ble overrasket da Chuck skulle spille. Han skulle ikke ha vært svart, for det var hvite som spilte slik! Du kunne høre publikum hviske: «Jeg trodde han var hvit!» Men når han drog til med sangen, ble hudfargen bare et pluss. Svarte kom fra Sørstatene, fra der det hadde vært slaveri. De fikk jobb i Chicago og Detroit og kunne kjøpe seg en bil. Og hvite tenåringer hadde vært underkuet på hele 50-tallet. Plutselig falt rytmen og tekstene sammen til en helhet. Svart energi og ung, hvit energi førte til at rocken ble født. Ike Turner uttaler at du kan ikke gi Chuck Berry til de svarte, for de liker ham ikke. De kan godta f.eks Jimmy Reed og hans type synging men de orker ikke høre Chuck Berry synge om Louisiana.

Chuck Berry

RASE KONFLIKTENE I USA PÅ 50 TALLET.
Hvite stod fram og lagde komiteer som skulle stoppe rock, for det var nigger musikk. Den obskøne og vulgære rocken er et forsøk på å trekke de hvite ned på niggerens nivå mente de.

Sam Phillips sier de ble anklaget for å få hvite til å like niggere, de sa at ved å integrere musikken ødela de alt som var bra med musikk. Motstanden var utrolig. Motstanden kom ikke fra hele befolkningen, den kom fra noen i Sør- statene som ikke likte musikken. Hvite jenter likte musikken og de svarte spilte den. Little Richard ble anklaget for at når han kom til byen, gjorde han ungdommen gale. Svart musikk var så energisk, den var så full av rytme at det var det som tente dem. Hvite og deler av den svarte befolkningen var ikke klar. De skjønte det ikke. Så lot de Pat Boone spille inn Little Richard sine sanger. Slikt ble bare ikke gjort da det var rhytm&blues. Men det var vulgær musikk, ingen hvite sang det. Det var uakseptabelt. Men så fikk musikken et hvitt publikum. Og når en plate solgte bra blant både de hvite og svarte, skjønte de at de kunne tjene penger på det. Pat Boone sang Tutti Frutti uten særlig innlevelse. Hvit ungdom ville høre Little Richard’s ville versjon. Så de kjøpte hans plater uten å fortelle det til mor og far. Så la de Pat Boone på senga og Little Richard i skuffen. Pat var en imitasjon. Men andre hvite hadde noe å bidra med. Sam Phillips mente bestandig at akkurat på denne tiden, at hvis han kunne finne en hvit sørstats gutt, så kunne han gjøre et par ting som han visste riktignok ville ta litt tid, men…ELVIS PRESLEY
Det øyeblikket kom da 18-årige Elvis Presley kom til Sun og betalte 3,98 dollar for å synge «My happines» på plate…

Fortsettelse følger…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *