Del 7 – Jakt på Impala
Impala var mitt 18.ende og siste vilt på turen. Denne spenstige antilopen jaktet vi på høylandet over bushcountry. Impalaen er en spretten kar som stort sett lever i flokk, hvor en stor bukk holder flere hinder, altså hunkjønnet av Impala.
På denne jakten var det bare Thys og meg. Han hadde kvelden i forveien observert noen store flokker i det området vi gikk inn, så motet var upåklagelig. Landskapet var en blanding av helt flatt, nesten ørkenlignende landskap med store ansamlinger av grønne busker og små bladrike trær. Der gikk nå Impalaene og beitet. Hekkan, ikke tilfeldig tenkte jeg, her har de utsikt over månelandskapet og ser fare på langandes lei. Det var bare å sette seg ned med kikkertene og studere dyrene. Vi så faktisk flere store bukker, så flokkene hadde samlet seg til i store grupper der de gikk og beitet.
”What do we do?” – Jeg måtte rådspørre min allvitende jaktproff. ”We wait.” En unngår liksom misforståelser med klare beskjeder. Vi ventet og ventet. Jeg ble informert om hvordan vi skulle jakte og så skjedde det vi ventet på. Flokken begynte å gå rundt – og bak vegetasjonen. Vi småløp da ut på flaten og la oss ned i en liten fordypning i bakken ca 150 meter fra buskene og flokken, som vi nå ikke lenger så. Jeg følte meg helt ”exposed” og var sikker på dyret ville merke oss der vi lå. Jeg kjente en svak bris i ansiktet så vinden var gunstig der vi lå. Jeg la geværet i anlegg i sanden – så var det bare å vente nok en gang.
Bevegelse! Det rører seg i buskene. En Impala-hind stikker hodet ut fra buskene og kikker rett på oss med ørene rettet mot oss. Er vi…?. Nei, hun begynner å nappe i noen blader og viser oss ingen interesse lenger. ”They are coming back!” Thys hvisker helt inn i øret mitt.
”Wait for the buck.” Jeg legger kinnet mot kolben, studerer hinda i kikkertsiktet og venter på ”The Buck”. Antar jeg bare får et sekund eller to da jeg er sikker på Impalaen vil oppdage oss når han kommer ut fra vegetasjonen. Noen hinder kommer først – og så legger Thys hånden sin på armen min. Ikke en handling jeg ville satt særlig pris på i en annen setting, men jeg vet dette betyr ”The Buck” og da tåler en liksom mer slikt.
Og bukken kom. Et majestetisk dyr, mye større enn hindene, med de karakteristiske bøyde hornene. Han tar et ”sveip” over det åpne landskapet, og helt instinktivt huker jeg meg ekstra sammen når ”sveipet” går over meg, men ingen reaksjon hos Impalaen. Vi er ikke oppdaget! Litt inne i buskene begynner han å beite og jeg venter til jeg får breisida til. Dyret står helt stille, jeg har kanonanlegg, og vet – før jeg trykker av – at det blir et perfekt skudd. Sikring av, bog i trådkorset, halvfulle lunger med luft, holder pusten, silkemykt avtrekk, skuddet kommer som vanlig som en liten overraskelse og jeg ser igjennom rekylen i kikkertsiktet at Impalaen faller i skuddet. Et par kraftløse spark og den er død.
Tor Helge ventet på “The Buck”.
Jakten er over og vi er tilbake på ranchen og gjør opp status. Impalaen min holdt til 25. plass i rekordboka og var den største Impala vi skjøt på turen. Til sammen hadde vi 10 jegere felt 201 dyr – og kun 2 skadeskutte. En imponerende statistikk, de lange avstander og til tider stressskyting tatt i betraktning.
Turen var over og siste kveld i Afrika ble feiret på restaurant i Port Elisabeth med T-bone steak av Kudu og rødvin. Vi var alle mange opplevelser rikere, minner vi vil ha resten av livet. For min egen del ser jeg hver dag på de flotte trofeene som henger hjemme og minnes første gangen jeg så Sør Afrika gjennom kikkertsiktet. Det har blitt mange flere…
Solnedgang i Sør Afrika