Del 5 – Kudu, begynnelsen
Vi tok farvel med Merriman og Great Karoo dagen etter. Bagasje og folk ble stuet i bilene og så bar det sørover. Alle snakket om Kudu. For mange av oss er Kuduen selve symbolet på afrikansk antilopevilt. Alle skulle ha en, og det var ikke smådyr det ble snakket om. Etter noen timers kjøring kom vi til innkvarteringen: Addo Elephant National Park. Flotte to-manns bungalower sto og ventet. Bagasjen ble satt inn og ut i felten bar det. Det led mot kveld så det ble kun tid til rekognosering. Jeg ble plassert sammen med min etter hvert gode venn Thys oppi en skrent med utsikt over en frodig dal. Dette var andre forhold enn ørkenen i Great Karoo. Navnet ”Bushcountry” var lett å forstå.
Vegetasjonen var så tett at hvis vi sto på bakken inne i bushen så vi ikke lenger enn 2 meter i noen retning. Hvordan de store Kuduene kunne bevege seg nesten lydløst i denne vegetasjonen forblir meg en stor gåte den dag i dag. Denne kvelden så jeg min første Kudu. Thys så den (selvfølgelig) først i Zeis’en sin. Den kom gående på andre siden av dalen og virket på meg som et monster. En norsk elgokse hadde blitt liten ved siden av denne karen. Helt instinktivt gjorde jeg meg klar til skudd – bare ventet på ”take him” fra Thys. Intet skjedde. Dyret holdt på å forsvinne og jeg kikket, noe forvirret, opp på Thys. Han bare lo og ristet på hodet, la hånda oppå løpet og sa: ”Don’t you want to shoot a big Kudu?” “He is only about 35 inches.” (For de uinnvidde refererte han til lengden på hornene, 35 inches er ca 105cm). ”Tomorrow we will find a big one, hopefully a 45’er!” Jeg likte denne karen bedre og bedre, sa meg enig og vi gikk tilbake til leiren. Vi gikk og pratet men jeg fulgte ikke helt med, tvilen slet i meg. ”45’er” – ønsketenkning. Skulle jeg skutt når jeg hadde sjansen? Kanskje det var den ene sjansen jeg fikk? Vel det var for sent å gruble over det nå, og det ble fort glemt da den første kalde Castle Beer ble tatt sammen med de andre. De fleste hadde sett Kudu den kvelden, ingen hadde skutt.
Natten senket seg over Addo Elephant National Park. Jeg og svoger Thor satt på verandaen gode og mette etter saftig kudu biff fulgt av ypperlig sørafrikansk rødvin (mener det var en kraftig KWA) og kikket på vannhullet som lå rett utfor vår bungalow. Månen stod rund og fin og lyste opp området som så ut som et maleri. Noe rørte seg! Små flekker på bakken beveget seg og ble langsomt større. Da de nesten var fremme ved vannhullet så vi hva det var: Sjakaler! En stor flokk slo seg ned ved vannhullet ca 50 meter fra oss. De drakk litt og så begynte de å ule mot månen. For et orkester. Etter en stund ble Thor og jeg så revet med at også satte i å ule. Stillhet. Så kom det et forsiktig sjakal ul – vi svarte, et sjakal ul til – vi svarte. Slik holdt vi samtalen gående i en time. Til slutt ble sjakalene trøtte, eller de fant emnet vi ulte om for ut-ulet og så gikk de inn i det store mørket. Det store mørket tok oss også rett etter, og det fikk vi høre dagen etter at naboene var glade for!
Neste gang: Den store Kuduen…