En Locos på jakt i “Indre Enfold”
Følgende historie er helt sann og hvis det skulle finne forbindelser med personer som er i live i dag er det bare tilfeldigheter.
Locos gitarist Tor Helge, hans venn Henrik og hans hund engelsksetteren Sanco er på vinterjakt i dalen bakfor de fleste blåner. De jakter om dagen og om natten ligger i ei hytte og fryser. Det blir et magert utbytte, noen harer, noen store hvite gjess og noen skogsfugl ble resultatet etter 3 dagers ørkesløs vandring i høy snø. Hytta er utblødd da hunden har fått et stort kutt i tunga, brønnen er en 300kg tung isklump, alt er vått og det er tomt for mat.
“Nå reiser vi hjem” sier Tor Helge – og det er her den virkelige historien begynner.
Villsvinjakt i Draculas skoger
En Locos på ulv- og villsvinjakt i Draculas skoger
Bakhjulene på flyet har nettopp forlatt flystripa og det lille dunket når lukene lukkes hørtes ganske tydelig. Vår mellomlandingsflyplass Vienna Airport forsvinner under oss, og kursen blir satt mot Bucuresti, Romania, hvor ulver og villsvin venter på oss. Oss er min gode jaktkompis gjennom utallige år Henrik og undertegnede, Tor Helge – jeger og gitarist i The Locos. Dato er mandag 20.1.2004.
Den første GT’en blir bestilt før maten og avslappingen er total. Litt mimring om hvordan vi kom i kontakt med turoperatøren XXL, mye snakk om viltartene vi skulle jakte på og ikke minst området vi skulle jakte i gjorde at turen gikk raskt. Ikke hver dag vi skal traske i de Transilvanske bøkeskoger eller klatre i fjellene i Carpatene. Noe vi skulle få gjøre til gangs…
Del 7 – Jakt på Impala
Impala var mitt 18.ende og siste vilt på turen. Denne spenstige antilopen jaktet vi på høylandet over bushcountry. Impalaen er en spretten kar som stort sett lever i flokk, hvor en stor bukk holder flere hinder, altså hunkjønnet av Impala.
På denne jakten var det bare Thys og meg. Han hadde kvelden i forveien observert noen store flokker i det området vi gikk inn, så motet var upåklagelig. Landskapet var en blanding av helt flatt, nesten ørkenlignende landskap med store ansamlinger av grønne busker og små bladrike trær. Der gikk nå Impalaene og beitet. Hekkan, ikke tilfeldig tenkte jeg, her har de utsikt over månelandskapet og ser fare på langandes lei. Det var bare å sette seg ned med kikkertene og studere dyrene. Vi så faktisk flere store bukker, så flokkene hadde samlet seg til i store grupper der de gikk og beitet.
Del 6 – Den store kuduen
Neste dag begynte kudujakten for alvor. Etter en god frokost (med mange spydige kommentarer vedrørende forrige ”Sjakalnatt”) bar det ut i bilene. 30 minutter senere var vi ute i bushen igjen. Vi ble plassert med hver vår guide (Thys var selvsagt med meg) i 6 meter høye jakt-tårn som var bygget midt ute i bushen. Dette var gjort for å få oversyn over den 2 meter høye buskvegitasjonen. Det var vaklevorne greier disse tårnene, men effektive nok. På ny ble buskmennene sendt ut i bushen for å få kuduene i bevegelse. Disse buskmennene – eller trackere – som de også ble kalt var noen snåle karer. De var en blanding av Hottentott (no kidding!) og Bushman. Små av vekst og helt utrolige til å følge spor. Uten dem hadde kuduene i bushcountry hatt en meget trygg tilværelse.
Del 5 – Kudu, begynnelsen
Vi tok farvel med Merriman og Great Karoo dagen etter. Bagasje og folk ble stuet i bilene og så bar det sørover. Alle snakket om Kudu. For mange av oss er Kuduen selve symbolet på afrikansk antilopevilt. Alle skulle ha en, og det var ikke smådyr det ble snakket om. Etter noen timers kjøring kom vi til innkvarteringen: Addo Elephant National Park. Flotte to-manns bungalower sto og ventet. Bagasjen ble satt inn og ut i felten bar det. Det led mot kveld så det ble kun tid til rekognosering. Jeg ble plassert sammen med min etter hvert gode venn Thys oppi en skrent med utsikt over en frodig dal. Dette var andre forhold enn ørkenen i Great Karoo. Navnet ”Bushcountry” var lett å forstå.
Del 4 – Jakt på springhare
En annen og utrolig artig jaktform var nattjakt på springhare. Dette dyret er en slags blanding av kenguru og hare – hare med kengurubein – på størrelse med en stor norsk hare. Jakten foregikk fra lasteplanet på en pickup med sterk lyskaster på taket. Natten kom og vi klatret opp på planet og så bar det ut på savannen.Med hagla klar og med nervene i høyspenn stod jeg med vinden i håret og speidet etter de røde øynene som ville reflekteres i lyset fra lyskaster og frontlys. Det var vanskelig å holde på hagla og samtidig holde seg fast da det ristet noe forferdelig.
Del 3 – Jakt på ORYX …
… eller GEMSBUKK som noen kaller den
Så kom dagen da jeg skulle jakte Oryx eller Gemsbukk som den også kalles. Dette er en av Afrikas største antiloper med noen forferdelig lange og spisse horn. Til og med løvene lar denne karen være i fred. Jeg ble inprentet om å være forsiktig! En av de profesjonelle jegerne, som haltet litt, viste meg hvorfor: Et stygt arr bak kneskåla var den siste hilsen fra en Oryx som han trodde var død. Han skulle bort å se til dyret da det plutselig kastet med hodet og spiddet foten hans. Han hadde en livaktig forklaring på hvordan DET kjenntes ut, hengende på spidd mens et dyr på 600 kg med nakke som en bøffel rister på hodet. Ikke kjekt!
Del 2 – Jakt på Springbukk
Vi drikker kaffen og prater om de kommende 10 dagers jakt. De første 6 dagene skal vi jakte i Great Karoo-området, de 4 siste i Eastern Cape som ligger i retning av Port Elisabeth. Denne todelingen av jakta er gjort for å få jaktet på forskjellige typer vilt. Viltet vi skal jakte på er forskjellige typer antiloper, zebra og forskjellig småvilt og rovvilt som sjakaler og lignende som kommer i vår vei. Det er kun trofèjakt. Kjøttet av antilopene blir igjen til rancheierne.
Del 1 – “Være med på jakt?”
En Loco ser Sør Afrika gjennom kikkertsiktet
Dette er Tor Helges memoarer fra sin tid som storviltjeger i Sør Afrika:
Bank-bank!!
Jeg bråvåkner. Det går 2-3 sekunder før jeg registrerer hvor jeg er;
I en bungalow i Sør Afrika.
Bank-bank!!!
Jeg står opp i stummende mørke, famler meg frem til døren og åpner. Utenfor står ei pen mørkhudet dame med et brett med ei kaffemugge og to kopper på.